Månedens
gjenstand
Stemplingsur
Mai 2002
Stemplingsklokker og kontroll | Kampen for kortere arbeidstid
Hver måned vil vi
både på internett
og i museets
utstillinger på
Kjelsås presentere
en "godbit" fra våre gjenstandsmagasiner. Museets samlinger
teller over 40 000 gjenstander, og bare en liten del av dette
får plass i de permanente utstillingene.
Derfor vil vi hver måned presentere
noen av de gjenstandene vi syns
fortjener dagens lys.
Forrige måneds gjenstand
Flere godbiter fra gjenstandssamlingene
Fabrikkarbeid og et nytt syn på tid
|
Industrialisering og fabrikkarbeid førte med seg nye oppfatninger av tid og tidens betydning. Gårdsarbeid og håndverksproduksjon i det førindustrielle samfunnet var styrt av de foreliggende arbeidsoppgavene, av dagslyset, årstidene osv. Fabrikkarbeidet ble organisert på andre måter. Maskinene skulle utnyttes effektivt og kom til å bestemme hvilken hastighet og rytme arbeidet skulle utføres i. I mange tilfeller var det viktig å ha et stort antall arbeidere samlet på en gang. Produksjonen skulle holdes i gang så lenge som mulig. Dermed ble arbeidet i mye større grad styrt av klokka. Fabrikkarbeiderne måtte forholde seg til faste arbeidstider og faste pausetider.
Fast arbeidstid kombinert med lange arbeidsdager – opptil 12-14 timer seks dager i uka – innebar en dramatisk endring av den måten folk var vant til å arbeide på. Mange hadde vanskeligheter med å forholde seg til det sterkt regulerte fabrikkarbeidet og til en mer tidsstyrt tilværelse. Det var derfor et utbredt problem for fabrikkeierne at arbeiderne neglisjerte tidsbestemmelsene, kom for sent eller tok seg fri i kortere eller lengre perioder. Fra arbeidernes side kan dette ha vært nødvendige beskyttelsestiltak for å klare å holde ut det harde arbeidet år etter år.
For å stramme inn på disiplinen og øke kontrollen innførte mange av fabrikkeierne arbeidsreglementer og strenge straffebestemmelser. Fyrstikkarbeiderskene i Kristiania fikk hele ukelønna redusert med ti prosent dersom de kom for sent på jobb mandag morgen. Dette var en av årsakene til fyrstikkarbeiderstreiken i 1889. På verkstedene i byen ble det vanlig å stenge portene presis klokka sju. De som kom for sent slapp ikke inn før klokka halv ett og mistet dermed en halv daglønn.
Stemplingsklokker og kontroll
Arbeidsgivernes ønsker om å kontrollere at arbeiderne overholdt arbeidstidene ble løst på ulike måter. Store ur ble plassert i fabrikkportene. Klokker som ringte eller dampdrevne fabrikksirener markerte arbeidsdagens start og slutt. Mange fabrikker hadde tavler med nummerbrikker for hver arbeider. Når arbeiderne kom om morgenen kastet de nummerbrikken sin ned i en kasse, og portvakta førte klokkeslettet opp på et skjema.
På 1880-tallet ble det både i England og USA satt i gang produksjon av ulike typer stemplingsklokker som skulle bidra til økt kontroll med arbeidsstokken. Bundy, Dey og Simplex dominerte markedet de første årene. Senere ble også IBM en stor produsent av stemplingsklokker. På norske arbeidsplasser begynte stemplingsklokker å bli et vanlig syn fra begynnelsen av 1900-tallet. I 1915 reklamerte et Oslofirma med at de hadde solgt mer enn 400 "Simplex Kontrolluhre" til ulike bedrifter i Norge.
Slike redskaper til økt kontroll ble imidlertid ikke innført uten konflikter. I 1919 braket De mekaniske verksteders landsforening og Norsk jern- og metallarbeiderforbund sammen i Arbeidsretten på grunn av uenighet om stemplingsklokker og stemplingsrutiner. Arbeidsretten var imidlertid klar i sin dom; styringsretten ga arbeidsgiverne anledning til å pålegge arbeiderne å bruke stemplingsklokkene.
Kampen for kortere arbeidstid
Under den industrielle revolusjon i England fra slutten av 1700-tallet var lange arbeidsdager utbredt. Det finnes eksempler på fabrikker der både voksne og barn arbeidet opptil 18 timer pr døgn. Denne utnyttelsen av arbeidskraften førte til protester både fra arbeiderne og fra deler av overklassen. Etter langvarig press og politisk agitasjon vedtok det britiske parlamentet Titimersloven i 1847. Denne loven begrenset arbeidet for kvinner og barn i tekstilindustrien til ti timer pr dag. I årene som fulgte ble slike ordninger innført også innenfor andre industriområder.
For den internasjonale arbeiderbevegelsen ble 8-timersdagen et sentralt kampkrav. Et riktig forhold mellom arbeid, fritid og søvn burde være 1/3 av hvert. Under Den 2. internasjonales kongress i Paris i 1889 ble det vedtatt at 1. mai skulle være den internasjonale demonstrasjonsdagen for 8-timersdagen.
I Norge ble det i 1885 nedsatt en arbeiderkommisjon som skulle utarbeide forslag til en fabrikktilsynslov. 10-timers arbeidsdag var et hett diskusjonstema i kommisjonen, men enighet ble ikke oppnådd. En lovfestet normalarbeidsdag på 10 timer ble ikke vedtatt før i 1915. På det tidspunktet hadde en rekke fagforbund oppnådd kortere arbeidstid for sine medlemmer gjennom forhandlinger med arbeidsgiverne.
Kampen for 8-timersdagen fortsatte, og en radikalisert arbeiderbevegelse i framgang la press på både myndigheter og arbeidsgivere. Våren 1919 ble 8 timers arbeidsdag innført i alle tariffavtaler, og samme år vedtok Stortinget loven om 48 timers arbeidsuke.
